Kunstkritikk av Kjetil Røed, 15.juni 2024
Soloutstillingen «HJEM - Stillhetens land» - Volodymyr samtidskunstlaboratorium, Berger
Velkommen!
Og takk for at jeg fikk mulighet til å åpne Kari Elisabeth Haugs utstilling Stillhetens land her på VÅLÅDYMYR samtidskunstllaboratorium på Berger.
Hva er det vi ser i kunst? Og hva er det vi kan si om det vi ser?
Når vi ser kunst er det alltid konkret og umiddelbart, som Elisabeth Haugs malerier, som vi kan se rundt oss idag. De kretser rundt det vi kaller det store spørsmål: Hva er meningen med et menneskeliv? Hva er liv, og død, og hvordan håndterer vi disse tingene? Store spørsmål, altså.
Eller?
Jeg lurer på om vi gjør hverandre en bjørnetjeneste ved å kalle disse spørsmålene “store”, for det antyder at svarene skal være episke, storslagne, sterke og substansielle, men i virkeligheten ligger de mest fruktbare svarene snarere i forsøket eller utkastet, skissen kanskje, som vi
kan se i Kari Elisabeth Haugs verker.
Uttrykket er det fragmentariske, sårbare og foreløpige – til forskjell fra det symboltunge, svulstige, konkluderende og, ja, autoritære. Elisabeth Haug
sier “kan det være slik”? I stedet for “slik er det!” Dette er det som, etter min mening´, løfter disse verkene, og gir dem deres menneskelige troverdighet. Dette er det som gjør dem sårbare, slik vi mennesker er sårbare bak rustningen og masken, dette er det som gjør uttrykket avskrellet, slik vi er nakne under klærne og bak de store ordene. Det er noe sannferdig i nakenheten, noe som ikke kan skjules når det har kommet frem,
og dermed også sant i disse kunstverkene, fordi tyngden, eller kanskje heller den menneskelige verdigheten i de såkalt “store” spørsmål kan kun avdekkes når vi innser hvor sårbare, utprøvende og hverdagsnære svarene må være om vi skal komme noen vei med dem.
For Elisabeth Haug kommer ikke med noen endelige svar, men gir snarere en distinkt, tvetydig form til våre forsøk. Tvetydighet er ikke her noe negativt, men snarere den nødvendige kompleksiteten vi trenger for å tenke grundig over noe. Hennes malerier gir oss tillatelse til å dvele ved det mangetydige, slik for eksempel den amerikanske kunstneren Cy Twombly gjør det, som enkelte av hennes verker kan minne om. Den franske
filosofen Roland Barthes sier om Twombly, og jeg mener det gjelder Kari Elisabeth Haug også at “det er en klarhet i varheten hos Twomby,
men dette er ikke en vaghet som gjør ting tåkete og dunkelt, men som beroliger oss og lærer oss å leve med og gjennomleve
betydningens kompleksitet.»
Med den optikken blir maleriet Treenigheten ikke et ikonisk bilde av kanoniserte hellige figurer vi kjenner fra troshistorien – Gud, den hellige ånd, Messias, eller Buddha, for eksempel – men snarere omriss av energiske felt, små livsirkler, som resonnerer med hverandre, som like gjerne kan være en liten, helt vanlig familie –mor, far, barn – eller en liten krets av venner, som messias, jomfru maria eller en eller annen viktig profet. Disse sirklene, eller kanskje vi skulle si innsirklingene, er livskraftens minste felles multiplum fordi de fremstår som skjøre og på samme tid kontaktsøkende.
Sitrende i en felles rytme.
Enhver rose kommer til seg selv i en hage, slik hver og en av oss kun blomstrer i flokken, som vi kan se i et annet av Kari Elisabeth Haugs verker.
Denne søken etter flokken din, enten du er rose eller menneske, vi finner i hennes kunst ellers også, og den finner ofte form ved å trekke en linje mellom den vi er for oss selv og nødvendigheten av å være sammen. Det trenger altså ikke være snakk om mennesker som søker fellesskap – også naturens samspill og vennskapelige økosystem spiller en viktig rolle i bildene vi har rundt oss. For uansett om vi tar veien om en rose, en
elv eller mineralrik, rød jord (som vi kan ser i et bilde av moder jord her) er det for å finne frem til andre eller til det større livet i naturen, ja, båndet mellom alt levende, det som holder oss i live og det gjør livet verdt å leve. Fellesskapet.
Båndet eller røttene eller kjærligheten eller vennskapet, som er livets tråder, er nedfelt i sporene vi setter i hverandre, som i sin enkleste og mest pregnante form kan sees i et annet av Kari Elisabeth Haugs malerier, ved navn “avtrykk”. Her ser vi tre linjer, et lite visuelt dikt, haiku om du vil, som kanskje står for hva vi legger igjen hos en annen. Men det står også for båndet mellom verket som livsuttrykk og betrakteren som står foran verket, for det er jo ikke slik at vi som står her idag er isolert fra kunsten rundt oss og betrakter det som pågår der på avstand. Nei, vi tar del
i kunstens prosesser enten vi vil eller ikke. Vi er roser som vil være en del av hagen, venner som søker sammen i kunstkollektivets utvidede vennskapskrets.
Parker og torg er allmenninger, de er felles rom vi alle kan oppsøke, ha glede av og vandre rundt i som vi lyster. De er steder for rekreasjon og ettertanke og ingen andre skal kunne legge seg opp i om du leser en bok, eller skriver en bok, eller tar en prat med kjæresten eller bare nyter en kaffekopp. Men også kunstverket er et slik fellesrom, det er i dette “landet mellom” som et av Kari Elisabeth Haugs verk
heter, vi kan kretse rundt og komme tilbake til flokken vår og friområdene vi trenger, slik andre fellesrom blir steder å blomstre ellers også.
Hennes verk er en invitasjon til å være sammen om arbeidet med de store spørsmål, som kanskje heller er små, som sagt, men ikke mindre viktige, for vi er sammen også der, som betraktere og mennesker, som vi er sammen her idag, foran eller kanskje til og med i Kari Elisabeth Haugs verk. Ja, de tre små strekene, og alle de andre sporene verkene rundt oss, er invitasjoner til fellesrom, hvor vi kan jobbe sammen med hva kjærlighet er,
hva et hjem er, hva en familie er, hvordan vi skal forholde oss til døden og hva som er meningen med det hele. Ingen av dem har endelige svar,
men alle er henvendelser tilgjengelig for alle, og adressert til alle, og kanskje treffer de akkurat deg, slik at du kan tenke videre over hva du har sett,
tenkt og følte gjennom livet med andre.
La oss gå inn dit sammen.
----------
Laura Di Trapani, italiensk kunsthistoriker, kritiker, forfatter
I løpet av det siste året har Kari Elisabeth viet seg til en serie malerier med tittelen
«Libertate natum» – Født til frihet, med fokus på refleksjonen rundt «tidløse utfordringer»og hvordan mennesker søker aksept
og mening med livet, inspirert av klassisk litteratur.
Hun sammenlignet to verk for å analysere «kontraster og skape dialoger». Symbolene, inkludert den hvite liljen som en allegori for renhet,
brukes for å fortelle og vise kontrastene (det gode og det onde) i våre liv og samfunn. I dette perspektivet bidrar kunsten til
introspektiv refleksjon, til å skape en bro mellom oss og vårt «indre rom». Den kan også gi oss tilbake en måte å overleve på
i det komplekse, korporative systemet vi lever i. Kunst, som et uttrykksfullt språk, anerkjennes her for sin evne til å stimulere empati og
kommunikasjon.
(Woman`s essence 2020 - the woman of the contemporary art)
___
Hun føler sterkt behovet for enkelhet som et viktig konsept, noe som tilsynelatende alle ser ut til å glemme. Hun bruker
enkelheten som en tilnærming til sine malerier for å gi komposisjonene en åpning. Hennes penselstrøk
balanserer mellom skjørhet og styrke, enkelhet og utforskning.
Kunstneren anerkjenner kunstens rolle som en advarsel – et middel til å vekke følelsen av forundring i våre liv. Hun evner fortsatt å
undre seg over tilværelsen i et samfunn som daglig utfordrer oss til å forstå hvem vi er. Den norske kunstneren lever i sin egen kreative
flyt som et middel til å gi stemme til sitt dypeste indre, trygg på å forbli tro mot seg selv.
(Woman`s essence 2019 - the woman of the contemporary art)
___
Observasjon og undersøkelse av det moderne samfunnet, dets komplekse og mangfoldige vesen, samt utfordringene mennesket
daglig utsettes for, er alle elementer som omdannes til refleksjoner i den norske kunstnerens arbeid.
For tiden undersøker hun også nye temaer, blant annet hvordan det er å være kvinne i en verden – selv kunstens – der menns dominans
dessverre er overveldende, og hvor utfordringene er betydelige. I et av hennes siste verk, "The White Bird", utfordrer hun betrakteren
med nye refleksjoner. Her blir fremstillingen av en fugl et symbol på den renheten vi hadde fra fødselen av, en renhet som over tid, på
grunn av kulturelle og religiøse forhold, har blitt forurenset. Dette skaper en følelse av en feilplassert skyldfølelse som tynger oss.
(Woman`s essence 2018 - the woman of the contemporary art)
----------
Dott Salvatore Russo (italiensk kunstkritiker, kurator) har fulgt meg i utstillinger og publisert mine verker i kunstbøker fra 2014 «The World Art Fair i Eiffeltårnet/Paris» til «European Museum of Modern Art, MEAM» i Barcelona oktober 2024.
Her er noen omtaler.
Contemporaries at Uffizi nov 2016
En energisk gest født i kunstnerens sinn, oversettes til en fantasifull historie. Dette maleriet av Kari Elisabeth Haug er den klareste demonstrasjonen på at kunst er en perfekt måte å kommunisere på, den riktige kanalen som lar følelser passere gjennom og ankomme som en fargerik storm til øynene og hjertet til tilskuerne. En serie hektiske, sterke og dynamiske penselstrøk utgjør byggverket i dette maleriet, og sammen med de nyansene kunstneren velger, gir det maleriet det perfekte uttrykket for å representere en stemning av revolusjon, holdningen og tilnærmingen for å overvinne livets hindringer, slik den profetiske tittelen også antyder.
Maleri: Breaking through, akryl på lerret, 120x150cm
__
The Best modern and Contemporary Artists 2016
En kunst som utforsker den menneskelige tilstand, skapt av Kari Elisabeth Haug. En kunst som er født fra psyke for å deretter bli representert på lerret. Kunstneren, gjennom en uformell billedspråk, beskriver de ulike tilstander i den menneskelige sjel. Gjennom sin visuelle symbolikk trekker hun grunnlaget for en dyp forståelse.
__
«I Segnalati» 2015
Utover Pollocks dripping-teknikk. Utover realitetene som ser det diskontinuerlige uttrykket som et paradoks. Utover den stilistiske perfeksjonen i figurativ malerkunst. Utover alt dette fødes Kari Elisabeth Haugs vakre visuelle fortellinger.
Hun er en strålende kunstner som evner å dekomponere uttrykket og sette det på riktig spor. Hun er en actionmaler. Haug er en fremragende actionmaler som gjennom sin kreative energi skaper mesterverk ment for å vare i tid og rom.
Haugs verk er de nye «bestselgerne» innen samtidsmaleriet – verk preget av en genial bruk av form og briljante farger. Fargene hennes, alltid intense og varme, utgjør den ekstreme syntesen av en tanke som har kommunikasjon som sin største styrke. Hennes malerier har funnet sin vei, tross de mange utfordringene i en samtid hvor kunsten stadig stilles spørsmål ved.
__
Premio Della critica, Roma 2015
"Et kunstverk er fremfor alt et eventyr for sinnet"
Jeg ønsker å begynne med dette sitatet av Eugene Ionesco for å forklare kunsten til Kari Elisabeth Haug. En kunst som gjennom år har kjempet mot figurative fordommer; en kunst som gjennom sitt uformelle uttrykk avdekker de mest intime bekjennelsene kunstneren velger å dele med oss. Riper i sjelen. Psykens dilemmaer. Hamlet-lignende tvil og kromatiske danser. Dette er hovedtrekkene ved en malerkunst som har i Kari Elisabeth Haug sin fremste tolk.
Dette er abstrakt kunst som vever sine tegn i rammer av refleksjoner på lerretet. En kunst som utforsker menneskesinnets mørke rom og kaster gåter ut i lyset. Hos Haug finner vi en språklig kraft som binder sammen betydningen og det som ligger implisitt i tingene. Fortellinger med en suggererende kraft som kan sammenlignes med guddommelige lover. Tegn- og fargenarrativer som forfører betrakterens sinn og inviterer ham til en immateriell reise der sjelen løsner fra kroppen og utforsker nye verdener. Verdener hvor kunsten er den absolutte dronning.
Kari Elisabeth Haugs kunst består av en essensiell symbolikk, men den bærer med seg svært komplekse meninger. I denne kunsten ser vi hele den kreative kraften i actionmalerens prosess. En malerkunst som lar seg lede av instinktets geni, og hvis styrke uttrykkes gjennom sterke gester. På lik linje med de største uformelle kunstnerne uttrykker Kari en voldsom kraft i sine følelser. Hennes kunst innkapsler skrikende emosjoner og dramaer, med en filosofi som finnes i kunstnerens sinn. Et sinn som utforsker det uendelige og deretter rapporterer en ekstrem syntese.
Farger spiller en fundamental rolle i Haugs verk. Fargene i hennes kunst har alltid positive implikasjoner. Ingen pragmatisme eller kosmisk pessimisme. Et lys som fortrenger mørket og skinner vakrere enn noensinne. Kari Elisabeth Haugs malerkunst er en kunst av håp.
Dette vitnes det om i titlene hun velger for sine verk, som "Keep on Telling," "Hope," og "Existence." Disse titlene er invitasjoner til å fortsette å tro på livet. Kari Elisabeth Haugs kunst er derfor en kunst av håp. En kunst som forteller oss at, bortenfor horisonten, finnes et nytt lys som vil lede oss mot evig frelse
__
«OverArt» - nr 3 2015 Effetto Arte
En kunstner som omarbeider tegnene. Dette er Kari Elisabeth Haug. En kunstner som er istand til å male stillheten av verden. Den virkeligheten hun velger å representere, er en virkelighet som Kari har i hjertet og sinnet. En ekstraordinær virkelighet, laget av vakre åttendedelstoner og en stor grad syntese av tegn. Linjene går gjennom en ny Melkevei og leder observatøren inn i det vakreste moderne paradis.
The loving Child, akryl på lerret 100x120cm
__
«25 Stars» - Effetto Arte - 2014
Flukt fra den virkelige verden. Ekte og autentiske rømminger fra virkeligheten vi lever i. Rømminger som fører mennesket til å søke en verden som er ukjent for ham. Kari Elisabeth Haugs maleri er en type kunst som, gjennom tegn og symboler, får betrakteren til å reflektere over livets mening. Haug legger grunnlaget for en informell malerstil som kjemper hardt mot klassisk figurativ kunst. I hennes verk finner vi alltid lyset som kjemper mot mørket. Et mørke som representerer den vanlige menneskets ubehag, og et lys som symboliserer frelse – i en kamp for å bekjempe den "malariaen" som den moderne kunsten prøver å overvinne.
Sengen
__
The Best Modern ond Contemporary Artists 2015
Gjennom tegnets store kraft presenterer Kari Elisabeth for oss sine følelser på lerret. Kunstneren utforsker verden og gir sin tolkning. Mot enhver form for akademisk linje utvikler Kari sin forskning. Et søk som gir tegnet nye betydninger; betydninger av viktig kulturnivå.
_
Andre:
Premio Internazionale Arte Milano, Sandro Serradifalco, ASS EA Editore, 2017
Det er ikke lett å snakke om kunst med mål om å beskrive den. Du kan delvis forklare dens betydning, eller diskutere dens rolle i den globale kulturen gjennom århundrene, men ingen ord vil noen gang være tilstrekkelige. Kanskje er kunst noe som til syvende og sist ikke trenger ord, men bare visuelle rammer av kreativitet. Kunst er noe som tilhører alle, uavhengig av om du er ekspert eller bare en amatør, fordi kunst vekker følelser og emosjoner, og derfor angår oss alle. Men det er bare en ekte kunstner som kan formidle dette bildet av kunsten gjennom sine verk, og gi publikum, som venter spent, muligheten til å oppdage nye mesterverk. Gjennom suggestiv ikonografi, kromatisk organisering, personlige følelser og selvfølgelig tekniske ferdigheter, gir våre kunstnere verden en svært verdifull gave. Kunst er et bredt felt som inkluderer ulike stiler og teknikker, alltid beriket av kunstnerens personlighet. Det er derfor vår plikt å takke disse utrolige kunstnerne for den frie kjærligheten og de gode vibrasjonene de sprer gjennom sine verk. Det er vår plikt å understreke deres kontinuerlige dedikasjon til å gjøre verden til et bedre og mer poetisk sted. Kunstnere som viser sin følsomhet i hvert eneste penselstrøk, som kombinerer farger for å fremkalle en bestemt følelse hos betrakteren, som legger både sitt hjerte og sinn i sine verk. Kunst kan være skulptur, fotografi, maleri eller noe annet, men formen er ikke det viktigste. Selv om du endrer formen på noe, er det essensen som virkelig teller.
__
Artists catalogue «Carrousel Du Louvre» 2014
Haug og hennes nyanser er et effektivt scenarie i menneskets motivasjon. De beskriver følelser og emosjoner og støtter dem med lys og lyrisk balanse. En oppriktig og dyp abstraksjon som avslører seg i all sin kraft og formidable besluttsomhet.
Dino Marasa (italiensk kunstkritiker)
«Flukten», akryl på lerret, 60x80cm
__
Premio Grande Maestro 2016 Effetto Arte, Sandro Serrdifalco
Den svært sterke emosjonelle ladningen i dette verket kommer frem med all sin kraft, og bryter inn i sjelen til betrakteren, som, grepet av maleriets emosjonelle aspekt, blir fascinert og ønsker å avdekke dets tegnspråk.
Få farger er brukt, hvorav rødt, som dominerer i sin helhet, styrer rytmen i hele maleriet. Det veksler mellom mer intense tonale øyeblikk og mer flyktige tonale nyanser, og skaper en suggestiv og elegant kromatisk dynamikk. Den informelle kunstretningen blir her revidert og remastret i en enda mer personlig og mystisk tone, med en sterk symbolikk som overskrider ethvert initialt kognitivt nivå. Dette krever derfor en oppmerksom og intens tolkning av verket.
Den hvite bakgrunnen mykner den fantasifulle visjonen til kunstneren Haug, som med et spill mellom flyktige farger, fargedråper og kraftige penselstrøk tegner linjene til en ny estetikk.
Red morning, akryl på lerret, 70x70cm
----------
KARI ELISABETH HAUG PÅ EDVARD MUNCHS SKOLE
av COSTANZO COSTANTINI (1924-2014)
Utstillingen «Sognando Edvard Munch» (En hyllest til Edvard Munch) ble vist i Galleria Tondinelli i Roma fra 10.mai -
5.juni 2013 i forbindelse med hans 150-årsjubileum.
Utstillingen ble støttet av Den KGL Norske Ambassade i Roma.
Munch-museet ga tillatelse til å bruke deres jubileumslogo.
”Det har nå gått åtte måneder siden du kom inn på denne klinikken, herr Munch. Jeg
tror det er på tide med en samtale. Det er viktig at du forteller meg hva du tenker, for jeg
ønsker å få deg ut herfra så snart som mulig, men for å få til det trenger jeg at du snakker
med meg.”
”Hva skal jeg snakke om, doktor?”
”Å, hva som helst du vil. Det er bare en enkel samtale.”
”Jeg ønsker ingenting lenger. Den eneste interessen min er maleriet.”
”Jeg ville være henrykt hvis du ville ha vennligheten til å snakke om bildene dine
med en legmann som meg.”
”Det er ikke bildene mine jeg vil snakke om, men teknikken, måten jeg maler dem
på.”
”Hvis samtalen blir uforståelig, lover jeg å avbryte den.”
”Jeg maler bilder, doktor, fordi det er det som er bedt av meg. Kunstneren, som
Nietzsche skrev, er bare et redskap for Gud.”
”Denne metaforen forringer ikke på noen måte din personlige kreativitet.”
”Klørne til en rovfugl har trengt inn i hjertet mitt. I bytte for lerretene jeg maler, har
jeg blitt bedt om å gi opp livet, kjærligheten og gleden. Dette er pakten Gud har
inngått med meg.”
”Jeg forstår deg fullt ut.”
”For å holde fast ved dette, holder det ikke å legge farger på lerretet. Det er ikke en
serie bilder jeg er kalt til å male, men det handler om hvordan jeg skal male dem.
For å være Guds bue må jeg finne de mest passende lydene slik at Hans skapelse kan
fullføres. For mange år siden hadde jeg nettopp fullført å male ‘Det syke barn’, et
bilde der jeg hadde gjenopplevd all smerten ved min lille søster Sophies død. Jeg er
sikker på at ingen annen maler har følt en slik smerte som jeg gjorde. Det var da jeg
tok en kniv og begynte å skade lerretet til det lignet hjertet mitt.”
”Dette er svært interessant, fortsett.””Du tror kanskje at mitt er en form for egoistisk eller narsissistisk delirium:
Nietzsche kalte det forbannet selvopptatthet. Men det er ikke slik.”
”Jeg tror deg.”
”Jeg vil si at med kniven skadet jeg ikke lerretet, men meg selv.”
”Tror du, doktor, at Nietzsche sier komedien hører til Gud? Tragedien passer for
menneskene.”
”Evig tilbakekomst, transformasjon av alle verdier: Du går langt utover våre allerede
skandaløse Ibsen og Strindberg.”
Dialogen mellom Munch og doktor Jacobson er rekonstruert av Francesca Bonazzoli,
utdannet i ikonologi og kunsthistorie, i L’inganno della scimmia (Skira, 2006), basert på
skrifter og selvbiografiske minner fra den norske maleren, og kan derfor betraktes som
vesentlig pålitelig.
Født i Løten i 1863, begynte Munch å male under påvirkning av lokale malere med en
naturalistisk tendens, men reiste snart til Frankrike, Italia og Tyskland, hvor han ble lengst.
Han kom i kontakt med verkene til Manet, Van Gogh, Gauguin, Degas, og spesielt med
ekspresjonismen i dens ulike former. I 1892 holdt han en utstilling i Berlin som vakte
oppmerksomhet, spesielt i miljøene rundt Die Brücke, og med et etterspill av skandale.
Munchs liv er en lang rekke av tragiske hendelser: fem år gammel da moren dør; fjorten år
da søsteren Sophie, ett år eldre enn ham, dør. Han gjennomgår gjentatte nervøse
sammenbrudd og blir i 1908 innlagt på klinikk for et sammenbrudd. "Hver og en av oss har
hatt en far, en mor eller en liten bror syk av tuberkulose", sier han med dyp melankoli, om
ikke med dyp angst. Den "dødelige sykdommen" fra Kierkegaards minner, i form av
lungeskade. Til tross for at virkeligheten river ham i stykker, eller kanskje nettopp derfor,
kan han defineres som en visjonær maler. Som Focillon lærer oss, har visjonære malere, fra
Tintoretto til Odilon, til Redon, en mer subtil estetisk oppfatning enn andre malere, en
spesiell visjon av det kunstneriske fenomenet, Munch ikke mindre enn de andre, blant dem
Rembrandt, Piranesi, Burri, Tapies.
Han er internasjonalt kjent for "SKRIKET", et mytisk maleri, knapt mindre enn
Michelangelos "DAVID", om ikke Leonardos "MONA LISA". Likevel nevner ikke Francis
Bacon, som hadde i tankene å lage det vakreste bildet av det menneskelige skrik, det
engang. Ifølge ham var det vakreste bildet av det menneskelige skrik laget av Ejzenstejn,
nemlig skriket til jenta i "PANSERSKIPET POTEMKIN", og i maleri av Poussin i
"Barnemordet", bildet som var i Chantilly og som hver gang han så det gjorde et
"forferdelig inntrykk" på ham. Kanskje var også Bacon en visjonær maler, men med
forvrengte, skjeve, om ikke obskøne visjoner. Selv om han av og til kom til Roma, hadde
han aldri sett et bilde av Caravaggio, han hadde heller aldri vært inne i Peterskirken, også
fordi han var redd for å se originalen av Velázquez' "INNOCENT X", som han betraktet som
det vakreste bildet i verden, etter de endringene eller nytolkningene han hadde gjort basert
på fotografiske reproduksjoner. Han hadde sett Cimabues "KORSFESTELSEN" i Uffizi, før
den ble skadet av flommen, men han så bare "en orm som kryper på korset". Bacon bleanklaget for å elske horror, en anklage han avviste, men Balthus, som kjente ham godt, var
overbevist om at han var en "forbannet" maler. Mange mener at det eksisterer en forbindelse
mellom frykt og skjønnhet. "Hva skjønnhet er vet jeg ikke", sa Durer. Men hvis ikke engang
Bacon visste det? Hva gjenstår da, bortsett fra frykt?
Jeg har glemt Kari Elisabeth Haug, hovedpersonen i denne artikkelen. "En disippel som
ikke overgår Mesteren er ingen ekte disippel," sa Nietzsche. Jeg vil ikke si at Elisabeth har
overgått Mesteren, men hun er en ekte disippel av Munch, så absolutt at bildet hun dedikerer
til ham, kunne stått i en utstilling ved siden av Mesterens verk. Hennes tegninger er
lykkelige, nye, personlige. Hun er også en visjonær kunstner med en slags fantasmagorisk
kraft.
Foruten Munch minner hun om Leonardo. "Alt som er i universet, har maleren eller
kunstneren først i sinnet, deretter i hendene." Leonardo la også stor vekt på flekkene som
fuktighet danner på vegger, fordi kunstneren kan hente en stor variasjon av motiver og
inspirasjoner fra dem, som fjell, daler, elver, horisonter, figurer, karakterer, spøkelser.
Når det gjelder farger, minner Elisabeth om, i tillegg til Van Gogh og Gauguin, koloristene
elsket av hennes Mester, Cezanne. ("Det er bare én måte å løse alle problemer i maleri:
fargen.") "Jeg og fargen er ett," sa Paul Klee, som kom fra en musikerfamilie; faren spilte
piano som Elisabeth, Paul spilte fiolin. Elisabeths hvitfarge minner om visse malerier av den
amerikanske maleren James Whistler eller noen av de kvinnelige portrettene signert av
Guttuso.
Når det gjelder Munch, har problemet som ble reist med Morandi, "flaskemaleren" som han
vulgært ble kalt, blitt tatt opp, nemlig problemet med repetisjon. For den italienske maleren
hadde de mest skarpsindige kritikerne observert at det var forskjeller mellom et bilde og et
annet, om enn umerkelige; Når det gjelder Munch, har selv Kierkegaard blitt kalt inn, som
hever en hymne til repetisjon. Den danske filosofen skriver i essayet "Repetisjonen": "Den
eneste lykkelige kjærligheten er repetisjonens kjærlighet." Til de to forfatterne sitert av
doktor Jacobson, Ibsen og Strindberg, må Kierkegaard, eksistensialismens far, legges til.
KARI ELISABETH HAUG er en eksistensialistisk maler, akkurat som Edvard Munch var
på en uforlignelig måte. Floriana Tondinelli hadde en strålende intuisjon da hun ga
utstillingen tittelen "SOGNANDO EDVARD MUNCH».
_____________________________________________________________________
Litt om Costanzo Costantini: (Isola del Liri, 12. februar 1924 – Roma, 8. mars 2014) var en italiensk journalist, forfatter og biograf.
Med en grad i filosofi var han kulturredaktør for Il Messaggero i Roma og kronikør av det nattlige sosietetslivet i Via Veneto i Roma
på begynnelsen av 1950-tallet. Hans intervjuer ble publisert av Gremese i bøkene I Re del cinema og Le Regine del cinema.
Costantini utga en rekke biografier og essays. Hans roman Ho tentato di vivere ble filmatisert av Nicolas Roeg under tittelen Bad
Times.
Han publiserte også Cocaina a colazione sammen med Marina Ripa di Meana, samt biografier om tre malere — Mario Schifano,
Franco Angeli og Tano Festa — samlet under tittelen Roma al Rogo, en anklage mot Romas forfall.
Hans bok om Federico Fellini, utgitt i Frankrike i 1995, ble oversatt til flere språk.
Han er far til filmregissøren Daniele Costa